https://no.wikipedia.org/wiki/Budeie#/media/File:Norske_Folkelivsbilleder_08_- _En_Aften_ved_S%C3%A6teren_(Knud_Bergslien).jpg
Liv på Sæteren malt av Adolph
Tidemand.
Etter at grunnloven ga flere og
flere nordmenn sjansen til å få politisk innflytelse. Ved inngangen til
1800-tallet var Norge et bondesamfunn. Ca 883.000 nordmenn og omtrent 80% av
disse levde av jordbruk. Bilde ser og føles veldig norsk. Nasjonalromantikken
satte sitt preg på mye av malerier i Norge på 1840-tallet. Folket mente bøndene
var bærer av særskilte norske trekk, og bygdekulturen gjenspeilte norsk
historie. Kunstmalere som J.C. Dahl, Adolph Tidemand og Hans Gude malte bilder
med motiver fra norsk natur og folkeliv. Landskapsmalerier med vakre fjorder og
høyreiste fjell fikk status som representative for typisk norsk natur. Målet
til de nasjonalromantiske kunstnerne var
å omforme bygdekulturen til en mer forfinet nasjonal kultur. bildene skildret
således ikke livet i de norske bygdene på noen realistisk måte. De forskjønner
både mennesker og natur for å skape et positivt bilde av Norge som overklassen
kunne identifisere seg med. Men over tid ble denne kulturen, som begynte som en
elitekultur, allemannseie. Jeg valgte dette bilde for jeg syns det viser
det norske gardsbruket på 1800-tallet på
en veldig norsk måte. Budeier som mater kuene og geitene, med høye fjell med
snø på i bakgrunnen.
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABEidsvold_1814%C2%BB#/media/File:Eidsvoll_riksraad_1814.jpeg
Eidsvoll 1814 ble malt av Oscar Wergeland 70 år etter
riksforsamlingen og gitt til Stortinget i 1885. Motivet viser Christian Magnus
Falsen som leser fra Grunnloven, mens sekretæren, sorenskriver Wilhelm Frimann
Koren. I 1814 fikk Norge egen grunnlov og gikk fra å være en del av
den danske-norske ”helstat” til en union med Sverige. I den nye unionen fikk Norge
status som en egen stat, men hadde felles konge med Sverige. Kieltraktaten er
en avtale som ble undertegnet 14 januar 1814 mellom den svenske og den danske
kongen. Frederik den 6 avstod for seg og sine etterkommere kongeriket Norge,
herfra unntatt Island, Færøyene og Grønland.
Ved begivenhetene i 1814 ble eneveldet avskaffet i Norge og
erstattet av et konstitusjonelt monarki. Samtidig ble en ny norsk stat til. Formelt
hadde Norge riktignok utgjort et eget kongerike i dansketida, men det var først
etter 1814 at nordmennene fikk en rekke sentrale organer som vi gjerne forbinder
med en selvstendig stat. Landet fikk en egen nasjonalforsamling som ga lover og
bestemte over inntekter og utgifter. Det fikk egen regjering, eget rettssystem,
egen nasjonalbank og valuta og egen hær og marine. I tillegg bidro alt dette
til å styrke den nasjonale følelsen over å være norsk.
Jeg valgte dette bilde for dette er sjølve symbolet på
1800-tallet i Norge. Dette var starten på ett nytt og betre Norge.
https://no.wikipedia.org/wiki/All_makt_skal_samles_i_denne_sal#/media/File:Al_Magt_skal_ligge_i_denne_sal_-_1814_-_Norges_100_Aars_Jubil%C3%A6um_-_1914.jpg
En langvarig kamp som starta rundt 1870 og tilspisset seg
fra 1880, falt embetsmannsstaten i 1884. Dette året mistet embetsmennene det
meste av sin politiske makt. Samtidig ble parlamentarismen innført som
hovedprinsipp, noe som har gitt navn til 1870 og 1880-årens strid: kampen om parlamentarismen.
Parlamentarismen er en politisk styreform som innebærer at der er parlamentet
som avgjør hvilken regjering som skal lede den utøvende makt. Dersom regjeringen
ikke har større i parlamentet kan parlamentet når som helst tvinge den til å gå
av. Det var flere forutsetninger til hvorfor embetsmennene mistet sin makt i
1884. Gradvis var bøndene blitt mer vant til å bestemme selv og ikke bare følge
embetsmennene. Bøndene ble mer politisk
bevisst og tok til å interessere seg for større saker som ikke bare hadde med
slekt, grend og hjembygd å gjøre. De så at det staten foretok seg, også grep
inn i lokalsamfunnets ve og vel, og da ville de være med på å avgjøre statens
politikk. To andre forutsetninger var også grunnleggende. Skolegangen ble
utvidet, og bøndene organiserte seg. Avisene ble mer utbredt, noe som gjord at
bøndene ikke bare leste bibelen eller andre religiøse skrifter. Skoletilbudet for
både by og bygdebarn, var dårlig utbygd til langt utpå 1800-tallet. Ved midten
av århundret var der vanlig med omgangsskole i bygdene. Det vil sei at lærer
gikk fra gård til gård og underviste.
Jeg valgte dette bilde fordi parlamentarismen var med å
forme det politiske Norge som er i dag.
https://www.google.no/search?q=henrik+wergeland&espv=2&biw=1040&bih=602&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0ahUKEwinyu7Ptr_RAhWBCywKHdW5DjMQ_AUIBigB#imgrc=6Fe17YT5Zd69nM%3A
Påvirkningen fra dansk kultur var strek under Norges mer enn
400år lang union med Danmark. Det gamle norske skriftspråket var blitt
erstatter med dansk. Nasjonsbyggingen ble derfor i stor grad preger av et ønske
om å løsrive seg fra dansk kulturinnflytelse. Svensk kulturinnflytelse var det
lite av. Under unionen med Danmark snakket nordmenn flest dialekt, selv om
enkelt i det øvre lag av folk etter vært fordansket talemålet sitt. Etter unionen
var ferdig var skriftmålet ennå dansk, men det gjekk ikke lang tid før kravet
om eget norsk skriftspråk kom spå dagsordenen. Rundt 1830 ble språkspørsmålet
en sak av stor politisk og kulturell betydning. Men meningen var delt. Noen ville holde på det danskespråket for å
bevare en forbindelse med dansk kultur, som noen så på som mer høyverdig enn
den norske. En av dem var Johan S. Welhaven. En som mente det motsatte var
Henrik Wergeland, som mente man gradvis skulle utvikle dansk i retning av norsk
ved å ta inn norske ord og bøyingsformer i det danske skriftspråket. Henrik fikk
senere hjelp av læreren Knud Knudsen som
konkret foreslo å fornorsk en rekke danske ord. Det førte til en slags
dansk-norsk skriftspråk som vi kjenner som bokmål. Sener kom Ivar Aasen på
banene som laga et skriftspråk som hadde bygdedialekter som utgangspunkt, den
blei kalla for nynorsk. Så ut over 1800talet tokk folk enten i bruk bokmål
eller nynorsk. Så i 1885 bestemte Stortinget i det såkalte jamstellingsvedtaket
at landsmålet skulle være likestilt med den dansk-norske varianten av skriftspråket.
Og i 1962-77 var Henrik Wergeland på 100-lappen.
Jeg valgte dette bilde for Henrik Wergeland gjorde en kjempe
jobb med å utvikle bokmål ut av dansk skriftspråk.
